Vårt helsevesen

Denne artikkelen ble første gang publisert i Hudlegekontorets årsberetning 1994.

Beskrivelse av Helsevesenet i sifre
Helsevesenet i vårt land er bygget opp gjennom generasjoner. Vi har nå ca. 170 000 mennesker som arbeider i helsevesenet. Vi bruker mer enn 30 milliarder kroner årlig tillønninger, til investeringer i moderne medisinsk utstyr og til medisiner. 25 milliarder bruker vi på helseinstitusjoner blant annet 125 sykehus. Resten går til medisiner, utstyr og lønninger til helsepersonale utenfor institusjon.

Vi er stolte i vårt samfunn over det vi har utrettet - et moderne helsevesen for alle.

Mange gode beslutninger av norske menn og kvinner i politikken og i helsevesenet har gjort dette mulig.
Mange visjoner og drømmer er fullført.

En viktig drøm har vi ikke klart - nemlig drømmen om å utbygge helsevesenet så mye at vi kunne "innhente" menneskers lidelser - at vi kunne lene oss tilbake å si "nå er bygningen ferdig - nå mangler bare detaljene - nå har vi klart det".

Den politiske forståelse av helsevesenet
De samfunnsmessige beslutninger om oppbygning av helsevesenet hviler på, at bekjempelse av sykdom og død har høy prioritet.

Ved bekjempelse av sykdom er det bekjempelse av den enkeltes lidelse og smerter som står i forgrunnen. Det er humanitære og solidariske ideer, som gjør, at vi ikke betrakter lidelse ved sykdom som kun den enkeltes anliggende men også som et samfunnsanliggende.

Innsatsen gjelder lidelser og smerter ved akutte sykdommer, men også ved kroniske handikap som gir en "dårligere" tilværelse.

Problemene for helsevesenets beslutningstakere har ikke vært at lidelser skulle lindres, men prioriteringen mellom gode formål f.eks. mellom somatisk og psykisk sykdom, kronisk og akutte lidelser, mellom dødelige lidelser hos for tidlig fødte barn og eldre aldersgrupper osv.

Vårt handikap/sykdomsbegrep inneholder også manglende evne til reproduksjon og seksualliv. Det er naturlig at menneskenes høye prioritering av seksualitet og det å få barn speiler seg i sykdomsbegrepet. Her finner vi helseinnsats med kunstig befruktning, kosmetiske inngrep, seksualveiledningsklinikker mm. Det er blant politiske beslutningstakere ikke full enighet om dette området av helsevesenet, fordi lidelsesaspektet oppleves mindre synlig.

Også vår opptatthet av det materielle/økonomiske speiler seg mer og mer i sykdomsbegrepet. Arbeidsuførhet er i økende grad blitt en egen målestokk for om handikap- eller "sykdoms"-tilstander skal behandles i helsevesenet. Også her er det politisk dissens fordi lidelsesaspektet oppleves mindre fremtredende.

l en periode på 60 -70 tallet fantes en tendens til å inkludere alle mennesker med manglende sosial tilpassing til samfunnet som mottakere av helsetjenester. Denne tendens har nå avtatt, men det finnes fortsatt noen som oppfatter "annerledes" mennesker som syke mennesker. Det gjelder kriminelle, sosiale tapere og mennesker fra subkulturer.

Når det gjelder bekjempelse av død har dette høy politisk prioritet.
Bekjempelse av død prioriteres klart sterkere enn lidelse. Det er en så absolutt prioritering at store helseresurser innsettes på dette området.
Unntakelser gjøres kun hos de aller yngste (for tidlig fødte barn) og ved "naturlig" død hos de eldste. Og selv da sies det ikke så høyt, for det ville være som å banne i kirken.

Denne bekjempelse av døden er dypt rotfestet hos oss alle i dagens samfunn.
Nazismens utryddelse av "mindreverdige grupper og grupper med lidelser" er i frisk erindring hos oss alle.

Om døden
Frykten for døden er den realitet vi vet noe om, selve døden er mer ukjent.

Vi opplever at frykten og uroen for døden minsker, når vi bygger opp et godt helsevesen. Det er en trygghet vi ikke alltid tenker på i hverdagen, men den som har blitt alvorlig syk i Norge eller "vanlig" syk i et u-land har alltid en klar erindring om denne trygghet.

Det er parallelt med tryggheten ved å ha stor alderspensjon og ved å ha mange penger .

Etter fornuftens ytre logikk skulle den rike skandinav være et meget trygt menneske.
Men la oss se oss omkring i hverdagen i det nære miljø, eller la oss se inn i oss selv, hvordan har vi det egentlig?

Kanskje sinnets lover har en annen logikk enn fornuftens ytre lover?
En av sinnets lover kunne være at vår kulturs store fokusering på ytre handlinger ikke skaper trygghet eller at vår kulturs måte å oppdele tilværelsen i sykdom - normalitet, liv - død, sjel - legeme osv. er mer bestemmende for vår tilværelses vilkår enn vi umiddelbart tror.

Tenk på et menneske som nylig har blitt HIV-positiv har lengre gjennomsnittlig overlevelsestid enn en 67 åring. Likevel møtes den HIV-positive i hverdagen av sine medmennesker som om han var i dødens forgård. Vi møter 67 åringen på en helt annen måte. Det er kulturbestemt.

Hører vi om en 20 årings og en 90 årings død har vi naturligvis ikke samme reaksjon i vårt sinn.

Hører vi om en abort på et 2 måneder gammelt foster og et 8 måneder fosters død har vi ikke samme opplevelse. Det er kulturbestemt.

Strukturen i sinnets tanker, følelser og forestillinger er avgjørende for vår reaksjon, når vi hører om andres død. Det samme er tilfelle med vår egen død.

Våre helseinstitusjoner setter vi stor pris på, men vår forståelse av tilværelsen er nok viktigere når det gjelder å omgås med døden.

Frykten for døden bærer kulturens (selv)glede. Begge er kanskje en form for død. Når sammensmeltningen skjer i vår bevissthet sees det levende liv.

Om lidelse
Smerte og lidelse er et objektivt onde som vi må unngå gjennom flukt og bekjempelse - gjennom egne handlinger og gjennom kollektivets handlinger. Vi føler at sånn må det være.
Vi lærer oss individuelt og kollektivt strategier for å fjerne det vonde fra våre opplevelser og bevissthet i hverdagen og i ekstraordinære situasjoner.

Når medisin godkjennes for øket behåring hos middelaldrende menn eller unge jenter får gjort fettsuging eller narkomane behandles med narkotika fornemmer vi en uro.

Uroen går ikke på at logikken i disse behandlinger ikke er i overensstemmelse med vår tenking i helsevesenet.

Uroen skyldes at disse behandlinger er i overensstemmelse med vår kulturs syn på behandling av lidelser.

Det er som en liten sprekkdannelse i Babeltårnets fundament - og det nytter ikke å flykte opp i tårnets høyere etasjer for å snakke om infeksjoner og operasjoner.

Kanskje lidelse ikke er et objektivt fenomen uavhengig av menneskers tilværelse?
Smerten og lidelsen er kanskje en del av vår bevissthet?

Den mislykkede, gale og syke del av oss bærer kulturens smerte - uten den ville vellykkethet, normalitet og friskhet forsvinne og kulturen endres.

Om den medisinske vitenskap
Når Hippokrates og de "gamle" grekere utskiller legevitenskapen fra naturmedisinen og avgrenser den i forhold til filosofien og retorikken var dette nytt i menneskenes kollektive åndelige utvikling - et paradigmeskifte.
Dette å betrakte verden og menneskene emosjonsløst med distanse og forbundet med praktisk erfaring har enda høy stjerne i dag, vi kaller det objektivitet og empiri.

Vi har vært vant til i ca. 2000 år, at ord, bilder og teorier forteller oss noe om "virkeligheten" og det kan være riktig det; Men alle ord, alle bilder og alle teorier er også en del av og en innskrenkning av "virkeligheten".

Med samme åndelige utgangspunkt ser vi kimen til historievitenskapen, skuespillet, matematikken, filosofien og en lang rekke andre fenomener som begynte i Hellas 300 -400 f.Kr. og har blitt fullført i den europeiske historie.

Den åndelige tilstand som motsvarer objektivitet og empiri er kun en tilstand blant mange. I en prosessbeskrivelse ville vi si at det finnes mange stadier etter objektivitet og empiri.

Den medisinske vitenskapstenking og resultater er nok ikke en selvstendig kraft som gir svar på dette og hint, men et speil av vår felles tenking og forståelse.

Vårt helsevesen er et ytre resultat av den måten vi i vår kultur opplever livet og døden.

my box