Menneske og lege

Denne artikkelen er basert på et innlegg holdt av Dr. Helge Bengtsson i Moss legeforening, 6. oktober 1987.

"Er det lettere for oss å være menneske når vi er leger"?

Reidun (Førde) og jeg snakket om temaet til denne kvelden og mitt innlegg fikk tittelen "Er det lettere for oss å være mennesker når vi er leger?"

Spørsmålet er lett formulert og mange av oss har sikkert gjennom årene stilt det til seg selv. Svaret, - eller rettere sagt svarene er like så mange som vi er mennesker her inne. Svaret vil derfor ved siden av å kaste lys over emnet, fortelle om den som svarer: Mitt innlegg er derfor et personlig, subjektivt innlegg som ikke har sannhetsverdi for dere med mindre dere kjenner igjen dere selv.

For en måned siden snakket jeg med en venn om livet. Plutselig sa han: "Men det kan du, eller vet du jo sikkert som lege". Jeg svarte: "Kanskje" og ble enda en gang forundret over omverdenens tro på at vi leger lettere enn andre kan leve livet på en meningsfylt måte. At leger skulle være klokere, - Er vi det??? Er det lettere å gå en subjektiv vei mot "sannheten" - når vi har større objektiv viten om menneskelivet gjennom våre studier. Har intensivlegen som ser mennesker dø hver dag et annet forhold til sin egen død og dermed til livet? Eller finner psykiateren lettere sine sannheter, takler han lettere livet enn hvis han hadde blitt bonde i stedet? Kanskje - men jeg tviler. Jeg tror det er lysårs avstand mellom alminnelig objektiv viten og vår viten om oss selv og for oss selv. Vi kan se barn dø, men hvordan reagerer vi når vårt eget barn dør? Vi kan lese om skilsmisse, men hvordan reagerer vi hvis vi selv skiller oss?

En skuespiller blir ikke noe særlig klokere på seg selv eller livet av å spille en rolle i et skuespill. Men de skuespillere som har følt smerte, glede og sannhet i livet blir bedre til å spille skuespill på scenen.

Troen på at en objektiv intellektuell utvikling har noen større sammenheng med vår utvikling som menneske, er også utbredt i skolen og samfunnet. Ikke desto mindre kan denne misforståelsen være spesielt vanskelig å takle for oss som leger. Vi tror at når vi viser svakheter og menneskelighet, er vi også dårligere leger. En stemme inne i oss selv sier "kan jeg som lege ikke en gang ordne opp hos meg selv."

Jeg vil si det på en annen måte. l naturvitenskapen er sannheten objektiv. Jo mer vi kan fjerne subjektiviteten i forskning og naturvitenskapelig tenkning, jo nærmere er vi sannheten. Men dette tankeskjema kan ikke overføres på oss som mennesker: Der er subjektiviteten sannheten og virkeligheten.

Hva betyr det? Jo, som jeg ser det: Vi blir ikke klokere på vårt eget liv selv om vi har objektiv kunnskap. Vi kan ikke forelske oss som man forelsker seg - vi kan ikke oppdra barn som man oppdrar barn. Vi kan ikke gjennomleve sykdom og lidelse slik som man gjør:

Det neste jeg vil snakke om er mer personlig. Det handler om kjærligheten til menneskene og følelsen for fellesskapet.

Vi leger er nok like forskjellige som andre mennesker og vår vei til medmenneskelighet er helt vår egen individuelle vei. Veien består ofte av smerte, av mange små og store erkjennelser om oss selv. Glede, ny smerte. nye erkjennelser, nye gleder osv. i en evig bølgebevegelse. Ja - jeg tror vi leger har en fordel fremfor andre på dette punkt. Ikke på grunn av den intellektuelle viten vi har, men fordi vi ofte blir satt i smertefulle (og gledelige) situasjoner, hvor vi møter oss selv. Det kan være møtet med et gråtende og fortvilet medmenneske - pasienten - eller den glade og jublende når fødselen/operasjonen eller livssituasjonen har gått bra.

I vårt arbeide er vi hele tiden i situasjoner hvor vi er en del av en helhet, en del av møtet med medmennesket og livet. Vi opplever gleden når vi gir trøst, omsorg, nærvær, opplever at forskjellen mellom å gi og få forsvinner og at nærvær blir til samvær. Jeg har lyst til å ta frem en sentens fra 1830 av Lamartine: "Først du, smerte, forvandler menneske helt til menneske".

Og det tror jeg på. Som lege settes vi hele livet i positive "smertefulle" situasjoner hvor vi forvandles som mennesker.

Jeg tror at sluttpunktet i denne forvandlingsprosessen eller utviklingsprosessen er kjærlighet til menneskene og følelse for fellesskapet mellom mennesker.

Vi kan tenke på legen som skal fortelle for moren at barnet døde i fødselsøyeblikket. Vi kan også tenke oss legen som i fem år gjennom konsultasjoner følger et fortvilet menneskes kamp i livet, som ender i selvmord. Vi leger må nødvendigvis få voldsomme impulser som utvikler nestekjærlighet og fellesskapsfølelse.

Når vi utvikler oss som mennesker - eller som jeg heller vil si: når vi blir mennesker - så er det utallige skjær i sjøen. Jeg vil bare nevne to som har hatt personlig betydning for meg og som jeg føler delvis henger sammen med dette å være akademiker.

Først om dette å være "flink", De fleste leger har vært flinke på skolen og på universitetet. Vi har mange positive erfaringer fra omgivelsene, som har verdsatt at vi er flinke. "Flink på skolen" - og det skjer lett en glidning så vi tror det er noe spesielt verdifullt å være flink på andre områder i livet. At det er mindreverdig å være dum. Men vi er jo alle flinke og dumme på samme tid. Forakter vi det dumme, forakter vi deler av oss selv som vi derfor kommer i dårlig kontakt med. Hva vil forresten flink eller dum si i vårt eget forhold til sykdom, eller i vårt eget forhold til døden eller overfor ektefelle. Det er på samme måten med vårt forhold til sterk/svak. Vi er ofte i barndommen og ungdommen blitt rost for at vi klarer oss så bra. Som akademikere har vi en tendens til å mene at svakhet er noe mindre verdifullt. Når vi så støter på svakhet i oss selv, kan vi ha vanskelig for å se den og akseptere den. Og vanskelig for å innse at begrepene sterk/svak og flink/dum er irrelevant for de viktigste områder i livet.

Blant mange andre ting berører det oss når vi har det riktig dårlig med oss selv. Går vi til lege? Går vi til psykiater? Kommer vi forbi oss selv eller isolerer vi oss?

Den tro vi har på vår flinkhet og styrke gjør det vanskelig for oss å be om hjelp hos andre.

Det andre jeg vil si noe om er det materielle. Vi har det materiellet godt med høy inntekt. Er det en fordel for oss som mennesker?

I dagens samfunn er hovedtesen i politikken "at med større produksjon, med større forbruk for oss alle sammen blir vi Iykkeligere". Og mange av oss vil sikkert være enige. Vi vil si at det gir økt trygghet og større mulighet for å leve livet på en tilfredsstiIlende måte. Det materielle vil (eventuelt) dominere våre tanker og kanskje til og med bestemme vårt forhold til andre mennesker, vår politiske tilhørighet osv.

Men det finnes spørsmålstegn.

Jesus sa bl.a. "Det er nesten umulig for en rik mann å komme inn i himmelriket, eller , det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i himmelriket".

Det finnes kanskje en fare for at vårt forhold til det materielle "å eie og konsumere" smitter av på andre og mye viktigere områder av livet. - Så vi bruker samme tankemønster - vi "eier" våre barn, vi "konsumerer" følelser og sex, vi "eier" ektefellen, vi "eier" kunnskap, vi "konsumerer" samvær med andre som mental hygiene osv.

Kort sagt, faren er at når vi er mer opptatt av det materielle, også tingsliggjør mennesker og følelser.

Til sist vil jeg si: l aften snakker vi sammen om forholdet mellom arbeidet som leger og dette å være menneske, om feIlesskapet mellom oss leger, om fellesskapet mellom menneskene.

Når vi diskuterer disse forhold er vi i dyp overensstemmelse med noen av de beste humanistiske tradisjoner vi har som leger. Hippokrates og alle de store leger opp i gjennom våre europeiske historie har hatt synspunkter på dette å være menneske og å være lege. Jeg vil til sist referere fra en jødisk leges morgenbønn i middelalderen.

..."La kjærlighet til legekunsten og til dine skapninger ganske gjennomtrenge meg; tillat ikke, at tørsten etter fortjeneste, heder og anseelse forstyrrer mitt arbeide, For alt dette står sannhet og menneskekjærlighet i mot og kan lede meg på villspor"... "La meg alltid i den lidende kun se mennesket",

Jeg slutter her og understreker ennå en gang at dette er personlige betraktninger.

Jeg håper at mitt innlegg vil inspirere til tanker og motforestillinger.

my box