Legerollen

Denne artikkelen er basert på et foredrag Dr. Helge Bengtsson holdt i Moss legeforening, 4. november 1986.

- Hvordan definerer vi den - hvordan realiserer vi (oss) i den.
Innledningsvis noen linjer om forhistorien:
Jeg ble oppringt av Jan Olaf Olafsen med spørsmål om, hvorvidt jeg kunne tenke meg å holde et foredrag. Jeg aksepterte, og foreslo troskyldig emner som "tatoveringens kulturhistorie, hudcancerbehandling eller kanskje noe om hudsykdommer som gir symptomer fra munnslimhinnen". Men nei - man hadde tenkt seg noe mer alment om det å være spesialist, om det å være lege. Noe personlig og sentralt. Noe om hvorledes man opplever det å være lege. Kort sagt - legerollen.

Min første reaksjon var noe i retning av at "dette føler jeg meg ikke kvalifisert for." Men selvsagt ville jeg tenke over saken. Etter en ukes tenkepause sa jeg "ja, jeg stiller gjerne". Men jeg må innrømme, at min uro var der i fullt mon - også etter at jeg takket ja. Oppfatt derfor dette som personlige betraktninger: Noe foredrag i tradisjonell forstand er det nemlig ikke.

Jeg tror at den eneste måten å beskrive legerollen på, er å beskrive trekk - så å si kretse rundt (som katten rundt grøten) - i håp om at det essensielle ved legerollen indirekte kommer frem.

Ett trekk kan vi hente fra den gamle oppdelingen av akademiske disipliner i humanistiske og naturvitenskapelige områder. Og legen - jo, han står med ett ben i hver leir.

Dette er noe vi fornemmer - ved å se på grenseområdene. På den ene siden grenser vi til biokjemikeren, tannlegen, fysioterapeuten. På den andre til psykologen, presten, sosionomen.

Om vi nå ser på den naturvitenskapelige siden av legerollen, kan vi konstatere at den innholdsmessig har utviklet seg enormt gjennom de siste århundrer. Etter min oppfatning på en positiv måte. Gang på gang er grenser blitt sprengt. Og samfunnet, menneskene omkring, har både stimulert - og beundret denne utvikling.

Kaster vi et blikk på legerollens andre side, den humanistiske, så må vi bare fastslå, at denne er langt vanskeligere. Den har helt klart ikke utviklet seg med den samme dynamikk. Mye av mitt innlegg vil derfor være konsentrert om trekk som beskriver den humanistiske delen.

Legerollen har ofte elementer som kan minne om såvel farsrollen som vennerollen. Legen gir råd, ikke bare basert på medisinsk viten i en noe snever forstand - men også ut fra personlige erfaringer fra samfunnet generelt, fra familiesituasjonen osv. Legen gir råd, hentet fra sin egen livserfaring, sin livsposisjon - og oppfatning av livsstrategi. Dette er faktisk en urgammel del av selve legerollen. Vi øser av vår livskunnskap. Våre råd har dog aldri vært av misjonerende karakter - vi har aldri tatt utgangspunkt i oss selv. Selvsagt kan man innvende: - Hvordan i all verden kan vi gi råd når vi ikke tar utgangspunkt i nettopp oss selv? Den innvendingen er nok riktig. Men likevel har legens råd alltid vært gitt med respekt for pasientens utgangsposisjon. Man har drøftet pasientens problemstillinger, pasientens spørsmål. Og målet har alltid vært: Pasienten skulle selv komme til en avklaring, en utvikling skulle skje på pasientens premisser. Råd ble knyttet til spørsmål om religion, samliv, oppdragelse osv.

Rollen som skriftefar har vært tett knyttet til den rådgivende rolle. Og for mange pasienter har denne funksjonen vært den viktigste. Det har vært og er viktig at legen kan lytte til betroelser, bekymringer, tanker og følelser. Nære ting, som pasientene ofte bærer i ensomhet. Jeg tror, i motsetning til mange, at denne delen av legerollen har økt i de siste ti år. I betydelig grad.

I den samfunnsmessige og kulturelle utvikling finnes det mange årsaker til dette. La meg bare nevne - som stikkord: Den hastighet som vår kultur utvikler seg i. De økede krav som vårt innviklede samfunn stiller til enkeltmennesket.

Stadig flere får vanskeligheter med å henge med i utviklingen. Såvel intellektuelt som følelsesmessig.

Skriftefarens rolle er gammel - og den har økt i betydning. Først og fremst gjelder dette for den privatpraktiserende lege. Vi ser motstridende utviklingstendenser i sykehuslegens rolle, og jeg er ikke blind for at skriftefarens del av legerollen i visse sykehusmiljøer er redusert.

Vi kan også nærme oss legerollen ved det jeg vil karakterisere som "legen som kulturbærer og samfunnsstøtte". Legen har alltid tilhørt den sosialt sett "bedre del av befolkningen". Legestanden har alltid vært solidarisk med samfunnet. Denne dobbelte solidaritet, solidaritet med samfunnet - og solidariteten med mennesket, har hatt mange konsekvenser. l det alt vesentlige mest positive.

Gjennom de siste 200 år har legene tatt initiativet til utallige reformer innen helse- og sosiallovgivningen. Samfunnet har alltid kunnet etablere rammeordninger hvor legens funksjoner i mange sammenhenger var unntatt fra detaljregulering. Samfunnets makthavere har regnet legestanden som en homogen gruppe, en gruppe som samfunnet har hatt tillit til. Standen har kunnet ta en mengde detaljavgjørelser - som helt klart med mindre tillit hadde blitt detaljregulert på en langt mer byråkratisk måte.

Nå er det sikkert flere som tenker - "det kunne ha vært bra med litt mer solidaritet med menneskene, og litt mindre solidaritet med makthaverne i de vestlige samfunn de siste 200 til 300 år". Dette kan være riktig. Legestanden kunne sikkert ha profilert seg kraftigere i både den kulturelle og den politiske debatt. I fortid som i nåtid.

De ulike trekk ved legerollen er alle viktige, og mitt innlegg kunne i og for seg ha sluttet her. Men jeg mangler det som for meg er den viktigste delen av legens rolle, nemlig "antirollen" - det å være seg selv som menneske. Så nettopp her kunne mitt innlegg meget vel ha startet. For jeg føler at dette er langt viktigere enn hva jeg hittil har omtalt.

Men samtidig er dette å være seg selv, å være et menneske - i møte med pasienten - et spørsmål av svært personlig karakter: Jeg føler at ingen av oss sitter inne med annet enn vår personlige sannhet. Og her er vi ved et av livets og filosofiens kanskje største og mest problematiske spørsmål: Hvordan være seg selv?

Når jeg derfor kort skal forsøke å skissere, hvordan jeg definerer dette spørsmålet, hvordan jeg tenker - så må man være klar over at det har ingen autoritet for andre. Jeg er jo ingen lærer, dere ei heller elever. Jeg er snarere et menneske, en bekjenner - og dere er dommere. Men til dere som har tenkt både dypere og klarere om disse forhold: Døm ikke for hardt.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard har en lignelse om livet. Han tenker seg noen skuespillere, som reiser rundt med sin forestilling. Den ene spiller konge, den andre minister - den tredje tigger: Kierkegaard forestiller seg at disse skuespillere en aften blir gale. De tror de er de figurer de spiller. Og vi blir da presentert for kongen, som ikke vil omgås tiggeren, ministeren som kun vil spise ved dronningens bord osv. Teppefall er som døden i livet. Og vi får en kunnskap om at ansikt til ansikt med døden blir vi klar over oss selv som menneske, vi ser oss selv. Vi er ikke lenger en del av et rollespill .

l forhold til legerollen vil jeg si det slik: Vi må ofte forlate rollen. Vi må være mennesker, og se på pasientene som mennesker - og ikke som professorer, arbeidere eller direktører. Ikke som nyrepasienter, leverpasienter eller hudpasienter. Vi er alle like, og like menneskelige i dette evighetens perspektiv.

Vi kan nærme oss saken fra en annen vinkel. Vår virkelighet er legerollen og det å være menneske. Det er nødvendig å ha forankring begge steder. Hvis vi bare innøver legerollen, isolert sett, kan vi lett havne i roller som preges av dogmatikk og hovmod. Med dette mener jeg, at hvis vi opphever den menneskelige del i våre forhold til pasientene - så blir vi teknikere uten en indre veiledning om hva som er bra eller dårlig for pasienten.

På den annen side er legerollen også en del av virkeligheten, en del av oss, og dersom vi undervurderer dette, havner vi i en mer udefinerbar rolle, som både er ødeleggende for oss selv - og faktisk også for pasienten. Det er vår evne til å kunne veksle mellom legerollen og oss selv som mennesker som er det mest verdifulle.

Mitt tredje og siste perspektiv på det "å være seg selv" - eller gjerne det å være menneske i forhold til pasientene, er kjærligheten. Hippokrates skrev 400 år før vår tidsregning: - Hvor det er kjærlighet til menneskene, er der også kjærlighet til legekunsten.

Jeg vil snu litt på det - og i kristen ånd si: - Du må holde av og elske pasienten som et menneske, som elsker sine medmennesker. Denne indre posisjon er viktig.

Det er ikke et spørsmål om å gjøre gode gjerninger for betaling. Det dreier seg om, hvorvidt vi holder av pasienten som et medmenneske.

Jeg slutter her, og understreker ennå en gang, at dette er et personlig innlegg - som i utgangspunktet ikke har sannhetsverdi for andre enn meg selv. Jeg sier ikke dette for å hindre debatt, tvert om. Jeg håper at det jeg har formulert vil inspirere - til tanker og motforestillinger.

my box