Lege - pasientmøte

Denne artikkelen er basert på et innlegg Dr. Helge Bengtsson holdt ved Moss legeforenings julemøte, 9. desember 1989.

Alle vi som er her inne vet mye om dette emnet. Dette handler om en viktig del av vårt yrkesliv. Det er også gjennom tidene blitt skrevet mye om emnet.

Mine tanker og opplevelser
Jeg vil i dag på en enkel måte prøve og fortelle om "mine" tanker og opplevelser. Jeg vil fortelle om "mine" holdninger, og jeg gjør ikke noe forsøk på å fortelle hvordan det er i alminnelighet.

Vi gjør oss alle tanker i enerom om vårt forhold til pasientene. Det er fra mitt enerom jeg vil fortelle, og det har ingen umiddelbar sannhetsverdi for dere.

Når jeg kommer hjem etter en dag med pasientene er det ofte et virvar av bilder i bevisstheten - om informasjon jeg har mottatt, informasjon jeg har gitt til engstelige og bekymrede pasienter, om aggressive og masete pasienter, om vennlige og tenksomme møter med pasientene. Jeg har også inne i meg mine egne opplevelser av mine reaksjoner på pasienter, og deres reaksjoner på meg. Noen pasientmøter har vært fylt med energi og står lysende klart for meg, andre er mer rutinemessige og nesten glemte.

Inndeling
Jeg vil gjøre en subjektiv inndeling på måter jeg forholder meg til pasientene:

1. "Det naturvitenskapelige måte" med konkret utveksling av informasjon (objektiv relasjon).

2. "Det emosjonelle møtet", hvor legens og pasientens holdninger er "motsatte" (du - jeg relasjonen).

3. "Det åndelige - humanistiske møtet" hvor motsatte følelser rommes (vi relasjonen).

Det naturvitenskapelige møtet - den objektive relasjon
I det naturvitenskapelige møtet legges vekten på konkrete kjensgjerninger. Det finnes ingen større bevissthet hos meg eller pasienten på oss selv som mennesker, og det finnes ingen større fokusering på hvordan tingene meddeles. Pasienten kommer med konkrete problemer: "Jeg har fått et utslett doktor - hva tror du det er? Kan det behandles? Hva er framtidsutsiktene?" Og jeg bidrar med kunnskap om undersøkelser, behandling og framtidsutsikter for sykdommen.

Jo mer vekten legges på kunnskapens innhold, jo mer objektiv og naturvitenskapelig blir tankegangen og møtet med pasienten. Den naturvitenskapelige måte å tenke på har gitt legevitenskapen store fordeler. Enorme teoretiske systemer har objektiv tenkning som basis. Vi har som leger tatt den objektive tenkning til vårt hjerte, og den har blitt et av de viktigste kriterier for, om vi har å gjøre med legevitenskapelig undersøkelser og behandling, eller om vi står overfor alternative terapiformer som ikke kan betegnes som legevitenskapelige. Jeg vil ikke bruke mer tid på å beskrive den objektive naturvitenskapelige legeholdning. Vi kjenner den så godt, den er dominerende i studiene og den står oss alle meget nær.

Når jeg selv er syk, er min første tanke: "Hvorfor, hvordan undersøke og behandle, hva er framtidsutsiktene?" Kort sagt, den objektive tankegang dominerer hos meg.

Det emosjonelle møtet - du - jeg relasjonen
Et annet type møte er preget av du - jeg relasjonens forskjelligheter. Ofte vil forskjellene fremtre som holdninger og emosjoner, som passer sammen parvis. Pasienten har f.eks. en opplevelse av hjelpeløshet, når han/hun er syk - "hjelp meg doktor" - og jeg har rollen som "hjelper" - eller pasienten kan ha mistet kontrollen og han/hun sier: "Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre". Og legen har kontrollen og vet hva som kan gjøres.

Det kan også være pasienten som ser engstelig på livet og sier: "Jeg får så mye angst hver gang sykdommen øker, selv om jeg vet at det ikke er farlig". Og legen representerer for pasienten det "ikke-engstelige". Pasienten kan også si: "Jeg føler at ingen liker meg, og jeg er ingen ting verdt". Og legen viser pasienten varme og interesse.
Eller pasienten sier passivt: "Jeg føler at det ikke er noe å gjøre med denne sykdommen". Og legen gir pasienten pågangsmot.

Mange av de holdninger jeg har nevnt her, er tradisjonelle og faste i legerollen, i den forstand at både jeg og pasienten føler at sånn er "en lege" - og sånn skal "en lege" være.
Karakteristisk for disse legeholdninger er at vi oftest opplever dem som gode holdninger, som også er verdt å strebe etter i andre menneskelige sammenhenger.

Et annet tradisjonelt trekk som anses for viktig, er at legens holdninger er en reaksjon på pasienten - et speil av pasientens holdninger. Hvis legeholdningene blir for viktige for meg som lege, blir det lett usymmetriske situasjoner, hvor jeg "hjelper" pasienten når han/hun er "selvhjulpen", at jeg vil gi kunnskap til den kunnskapsrike pasient, eller tilføre den aktive pasient pågangsmot.

Jeg opplever hvor faste lege - pasientrollene er i de tilfeller, hvor pasientene "overrasker". Det kan være den "kontrollerende pasient" som har sterke meninger om undersøkelser og behandling, eller den "hjelpende pasient" som sier: "Du ser sliten og bekymret ut i dag" - eller den "kunnskapsrike pasient" som spør: "Hvor orientert er du egentlig om den sykdommen jeg har?"

Et annet trekk ved legerollen i du - jeg relasjonen er den naturlige fokusering på pasientens opplevelser og tanker. Jeg overraskes bestandig, hvis pasienten sier, hva han/hun tenker om meg, mine handlinger og motiver. I blant blir jeg ikke bare overrasket, men også sur.

Det åndelige - humanistiske møtet - vi relasjonen
Den tredje måten å møte pasienten på er vanskelig å beskrive. Hverdagsspråket kan ikke brukes uten videre. Opplevelsen forstås ved selvopplevelse.

Det kan være pasienten som forsikrer at alt er under kontroll i tilværelsen hvis ikke sykdommen hadde vært der. Og jeg merker pasientens engstelse for manglende kontroll.

En annen pasient som sier at livet er fylt med rikdom i form av reiser, familieliv, god jobb, fritidsinteresse, og pasientens følelse av tomhet og fattigdom er nærværende.

Det kan være pasienten som bemerker at livet består av bare gleder, og at hun/han aldri tenker på sykdom, men sorgen og frykten for døden titter fram - eller en pasient gir uttrykk for rettferdig harme over omgivelsenes lathet og manglende kunnskap, og jeg føler pasientens angst for kritikk og for ikke å være flink nok.

Den stressede pasient forteller om alle sine gjøremål, all sin aktivitet, og engstelsen for å være passiv er tilstede med stor kraft.

Dette er eksempler på pasientens tanker og følelser, men det er jo sånn vi tenker og føler alle sammen. Jeg kjenner det igjen fra mitt eget liv. Min hverdag er fylt med de samme gleder, sorger, stress, angst, tomhet osv.

Måtene å beskrive det på er mange, f.eks.: Følelsen av at både pasienten og jeg har del i det allmennmenneskelige, eller at vi begge er i livet. Opplevelsen av at vi alle har både en individuell menneskelig side og en guddommelig side - eller at du - jeg relasjonens poler sees (avholdt/utstøtt, kontrollert/kontrollerende, aktiv/passiv, glede/sorg, liv/død mm).

Disse motsetninger rommes i det indre blikk samtidig, og er uttrykk for et menneskemøte som ser helheten forskjellig fra du - jeg relasjonens emosjoner.

Vi kjenner polariseringsfenomenet, ikke kun ved møtet mellom legen og pasienten, men alle steder hvor mennesker lever og møtes.

Det er naturlig for oss i f.eks. barneoppdragelsen å romme polarisering, som når vi ser at barnets engstelige blir til sinne, eller usikkerhet blir til tilsynelatende sikkerhet, eller når engstelsen for å bli kritisert fører til litt ekstra kritikk av søsken - eller hvis barnet umotivert sier at det aldri har tatt kaker fra kakeboksen og foreldrene vennlig tenker, hvorfor sier du det nå?
På samme måte er det i ekteskapet, på arbeidsplassen ja over alt rommer vi polarisering og kjenner oss selv igjen hos dem vi omgås.

En mer kristen måte å beskrive "å romme" på er å si: "Hvis det finnes kjærlighet i et menneskemøte, er fordømmelsen borte, fordi vi alle vet at vi er syndere". Jevnfør Jesu ord "døm ikke for at dere ikke skal dømmes" (Matteus 7, 1-4.)

Innleggets form
Jeg har forsøkt å beskrive de forskjellige aspekter av lege - pasient forholdet sånn som jeg opplever det.
Det er gjort med en viss ydmykhet. Jeg tror ikke mine opplevelser er mer "sanne" eller mer "riktige" enn det som tidligere er sagt og skrevet om emnet.

Innlegget i dag er i sin form et objektivt foredrag - en direkte meddelelse. Likevel har avsnittene om polarisering og vi - følelsen en meget subjektiv form. Jeg håper at dere har hatt glede og nytte av å høre om mine tanker.

my box