Den gode etikk

Denne artikkelen er skrevet av Dr. Helge Bengtsson og er basert på et reserveforedrag til Legehelsetjenestens dag om etikk, Moss 10. september 1993.

Når vi spør oss selv om hvor vi finner etikken - den gode etikk - vil vi ofte lete i lovgivning, i moralregler og i religionens bud.
Alle disse områder tenker vi oss speiler deler av "den gode etikk".

Grekerne kalte "den gode etikk" for "dyden" - det skjønne og det gode. Jødene og de tidlige kristne kalte "den gode etikk" for "loven" - Det riktige og det rettferdige.
l vår tid regner vi ofte "den gode etikk" for det, som er uegennyttig og menneskekjærlig.

Jeg vil velge å omtale etikkens forhold til: de medisinsk etiske regler, moralregler, rettsreglene og religionen.

Den medisinske etikk
Hippokrates legeløfte, de medisinske etiske regler i Norge og internasjonalt, Helsingfors erklæringen om vitenskapelig forskning og pasientens rettigheter - alle disse dokumenter avspeiler de medisinsk etiske regler.

Historisk er Hippokrates tenkning (asklepiadeeden) den basis som senere legeetikk refererer seg til.

Hippokrates fremhever legen som den dyktige håndverker og det moralske mennesket med forpliktelser overfor kollegaer, pasienter og samfunn.

Senere i den kristne kulturtradisjon er bildet blitt supplert med "den barmhjertige samaritan" og sjelesørgeren.

Etter renessansen er også bildet om naturvitenskapsmannen kommet til.

De medisinsk etiske regler om taushetsplikt, behandling av fattige, av alle uten rang, av fiender, av plikt til ikke å hemmeligholde kunnskaper for kollegaer, om ikke å bruke sin viten til skade for medmennesket osv. er alle fra 300 - 400 år f. Kr.

De store kulturelle grunnstener i den medisinske etikk den gang som nå er respekten for pasienten som menneske, respekt for livet og engstelse for døden. Andre grunntrekk er synet, at lidelse bør lindres, at kunnskap er viktig og at tankene har en forrang fremfor følelser.
Disse kulturelle trekk viser viktige sider av vår kulturs røtter. Kulturen endrer seg hele tiden - men langsomt.

Vi tenker oss som helsearbeidere, at vi kan forholde oss profesjonelt til menneskelige situasjoner i arbeidet gjennom læring av den gode kollektive etikk. Det oppleves som en trygghet å kunne vise til kollektivets etiske regler, og kollektivets ansvar.

Men, men...
Ansvaret er alltid både kollektivt og personlig.
Hvis regler og holdninger huskes, men det personlige glemmes mister mennesket seg selv. Vi ser det i totalitære stater og i den medisinske hverdag.

Den medisinske hverdag er mangfoldig og uendelig og kan ikke rommes i en endelig kategori som består av ord eller regler.

Moralnormene
Enhver kultur har sine moralregler. Normer for hva som er vondt og godt, riktig og feil.
Reglene handler om tenkning, følelser og handlinger.
Vi kjenner disse regler så godt. Vi følger dem i familielivet, overfor arbeidskollegaer og naboer. De regulerer fellesskapet i hverdagen, sådan som rettsreglene regulerer ekstraordinære situasjoner.

Vi har ofte en fornemmelse av at disse normer er faste eller bare utsatte for små endringer.

Et menneske som ikke følger gjeldende normer i vårt samfunn vil ikke alltid bli betraktet som mindre etisk. Tenk på eksempelvis sex før ekteskap, illegal abort innen abortloven, homoseksuell praksis, militærnektere, kristne som nekter blodtransfusjon, ulovlig streikende osv. listen er lang.
Enda tydeligere blir forskjellen på moraIregler og "den gode etikk" hvis vi ser på fremmede samfunn f.eks. det nåværende iranske og det tidligere sovjetiske.

Det er en tendens til at jo mer detaljert moralreglene er, desto mer er de knyttet til den kultur hvori de forekommer.

Bruken av moralregler er også noe som bestemmer avstanden til det etiske. Fordømmelse, rettferdiggjørelse og oppfattelsen av en vei i tilværelsen som den eneste vei fjerner moralreglene fra "den gode etikk".

Det merkes i politikken, i religionen og i hverdagen.

Vi er forskjellige steder i tilværelsen og vi gir hele tiden signaler til hverandre om, hvor vi er og hva vi ser.
Alle signaler er like betydningsfulle og en del av vårt kulturelle fellesskap.

Religiøst formulert: vi er blinde, halte og sovende.
Den sovende er kanskje opptatt av vekkelsen, den blinde av å se og den halte av å gå.

Alle bevegelser er likeverdige og for den som tror (det), går det alltid fremad.

Den juridiske lovgivning
Vi har ofte en umiddelbar fornemmelse av at lovgivning er det som forteller oss, hva som er godt og riktig.

Lovgivningen speiler vår rettsbevissthet om, hva som bør være fellesskapets regler.

Den er ideelt sett uttrykk for våre ønsker om et fellesskap så godt som mulig.

Rettsreglene avspeiler også fordommene, det nyttige, det oppnålige og majoritetens ego-interesser.

En restriktiv lovgivning overfor flyktninger kan godt være nyttig og i overensstemmelse med befolkningens interesser - men vi ville ikke kalle den etisk riktig.

Det samme gjelder f.eks. lovregler om innkjøp av våpen, høye tollsatser overfor utviklingsland, lover som tillater miljøødeleggelse, fri abort osv. Vi - majoriteten - kan godt synes det er nyttig og fornuftig lovgivning. men vi ville neppe kalle den uegennyttig eller menneskekjærlig.

Rettsreglene er uttrykk for våre ønsker og vår kultur.

Materialismen, den enkeltes frihet og solidariteten er tre av de store dimensjoner i vår kultur som bestemmer vårt fellesskaps lovregler. I et annet perspektiv kan materialismen sees som en lengsel etter lykke, som er på villspor. Friheten kan sees som et tyranni over en enda større frihet.
Solidariteten med nesten er god, men kan også sees som et populistisk tiltak for å få stemmer og makt. Der hvor stemmene er borte f.eks. i forhold til den tredje verden er solidariteten med nesten ikke så tydelig.

Rettsreglene uttrykker mye forskjellig, men først og fremst forteller den om våre ønsker, drømmer, engstelser mm. Vi misliker tyvenes og flyktningenes materialisme - vår materialisme.
Vi lovgir f.eks. mot fallskjermhopperne som hopper fra klipper for å forholde seg til sin dødsangst - vår egen dødsangst.
Vi lovgir for narkomane som tror at "medisin" løser deres problem med psykisk ubehag - vår egen kulturs medisinske løsning osv. osv.
En fornuftig lovgivning synes vi alle sammen, men...

Med rettsreglene jager vi kanskje våre egne skygger.

Religiøst formulert: Den juridiske lovgivning er en del av Pontius Pilatus og Kaifas verden.

Etiske regler i religionen
Vi har en fornemmelse av, at i religionen må vi i særlig grad kunne finne etiske regler.
Vi tenker oss at menneskelige regler aldri kan være så etiske som Guds regler.
Menneskene er syndige og egoistiske men Gud er ren - så jo mer vi oppfyller Guds vilje og følger hans bud desto mer handler vi i overensstemmelse med "den gode etikk". Sådan tenker mange av de gode mennesker i blant oss.

Våre forestillinger om Gud varierer fra menneske til menneske, fra land til land. Det Gudsbegrep som finnes i vårt sinn og våre tanker er "vårt" Guds begrep.
Litt forenklet kunne vi illustrere det ved eksempelvis å nevne, at det norske Gudsbegrep ikke er imot prevensjon og det italienske Gudsbegrep ikke er imot vin.

Hvis vi tar bort alle de menneskeskapte forestillinger om Gud, har vi noe unevnelig som Jesus omtaler som lys, det evige og det salige.

Den kristne kulturs historie er fylt med diskusjoner om den riktige etikk, som avspeiler hvor vi er som mennesker i vår tilværelse.
Det er en god diskusjon som kan ha bud til hver enkelt av oss.
Paulus, Luther, Echehart med flere har vist veier som kan ha hjulpet oss.

"Den gode etikk" i kristendommen forstått som et detaljert regelverk med absolutt autoritet finnes ikke.

En av de lovkyndige ville sette Jesus på prøve og spurte: "Mester, hvilket bud er det største i loven?" Jesus svarte: "Du skal elske herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene." (Matteus 22,36).

De dogmatiske religiøse regler tilhører fariseernes verden.

"Den gode etikk" er levende
Når vi ved rettsregler, medisinsk etikk, moralnormer og religiøse dogmer prøver å synliggjøre "det gode og riktige" i tilværelsen, så gjør vi sikkert som vi må gjøre i vår kultur.
Vi strekker oss intellektuelt og spiser av kunnskapens tre. Vi bruker språk og tanker.

Vi har del i vår kulturs overmot, når vi tror, at innsikt hviler på regler og tanker.

Tanker er en vei og et resultat - men ofte en blindvei og resultatet er ikke endelig.

Kanskje opplevelsen av den gode etikk kommer gjennom ydmykhet, glede og sorg eller gjennom livet sammen med andre mennesker.

Den gode etikk er uten forestillinger og uten ord.

my box